«Jeg vil ikke dø» Ropte jeg ut. Senere skjønte jeg at jeg fikk hjelp fra min skytsengel den natten.
Barndommens møter med den andre siden
Da jeg var rundt 10 år, fikk jeg en skade i nakken som gjorde at jeg måtte være mer i ro. Nå i dag vet jeg at mye skjer på det indre plan med nok ro i rundt oss. Og for meg så ble jeg mer klar over at jeg tok inn andres følelser og hensikter. Og var bevisst på og kunne føle andre energier også. Jeg likte meg best ute og i naturen. Søndager var vi ofte hos min tante og onkel på Vålerenga til søndagsmiddag. Da benyttet jeg muligheten til å lese igjennom Allers. Den gangen var det hver uke et stykke om «den andre siden», som jeg leste med stor interesse. Det sto om uforklarlige hendelser, gjenferd og klarsynte. Spennende og i gjenkjennbart.
Sommeren kom, jeg dro på speiderleir. Og var nok den eneste som fikk besøk. Min onkel som hadde bodd hos oss en periode. Insisterte på å besøke meg, så da kom hele familien på besøk i speiderleiren i Vassfaret. Noen dager etter dette, døde min onkel. Jeg kom hjem, fikk rommet mitt tilbake, som han hadde lånt. Og da jeg la meg, kjente jeg energien hans der ennå. Det var ikke skummelt, men veldig rart.
En vond tid
Som 17-18 åring opplevde jeg et år med mange vonde hendelser. Livet var tungt. Så om jeg levde eller døde spilte egentlig ikke så stor rolle for meg. Helt til den dagen jeg ropte ut «Jeg vil ikke dø».
Ulykken
Min venninne spurte om jeg ville være med på konsert og høre på favorittbandet vårt. Hun hadde akkurat fått førerkort og skulle kjøre dit. Det var noen mil unna. Etter konserten ble vi invitert med på et nachspiel. Så på vei dit hadde vi med oss tre i baksetet, som også skulle dit. Og som viste veien. Det var en regnfull og mørk desember natt. En øde veistrekning. Musikken i bilen var høy. Jeg satt uten bilbeltet med en røyk i hånden. Og snakket med gutta i baksetet. Plutselig, mister venninnen min styringen. Bilen dunker inn i en bro og slår inn døren der jeg sitter. Deler av døren skjærte seg inn gjennom ola buksen og inn i ryggen min. Bilen sklir videre og flyr gjennom luften. Jeg ser øynene til de i baksetet, ser skrekkslagne ut. Alt går i «slow motion» Jeg beskytter hodet med hendene og roper ut «Jeg vil ikke dø».
3 km unna hørte de smellet
Vi landet. Det ble stille. Jeg titter rundt meg. Det var blod over alt. Var det mitt blod, eller noen andres? Venninnen min hadde blod i hele ansiktet. Hun hadde knekt rattet med hodet. Bilen var totalvrak. Setene var skyvd fremover av vekten av de tre guttene. Den ene hadde brekt armen. Jeg fikk ikke opp døren min. Klatret ut over venninnen min. Det samme gjorde guttene. Og sammen støttet de hun opp skråningen til veien. Vi så ingen hus, ingen biler, ikke noe lys. En stund etterpå. Kom det en ambulanse. Noen som bodde 3 km unna hadde hørt smellet av bilen som landet. Det gikk etter forholdene bra med oss alle.
Englevakten
Noen dager etter lå jeg hjemme. Fremdeles forslått og med kraftig hjernerystelse. Men jeg levde! Og da jeg lå der og tenkte over hva som kunne ha skjedd. Kjente jeg samtidig en kraftig lukt av etterbarberings vann. Min onkels Old Spice. Akkurat da skjønte jeg det. Jeg hadde hatt englevakt. Min onkel hjalp meg den natten. Han er min skytsengel!
Vendepunktet
Noen måneder etter begynte jeg å jobbe på et sykehus. Jeg elsket det. Og jeg elsket livet. Det som skjedde den mørke natten, ble mitt vendepunkt. Og mye godt skjedde etter det.
Har du hatt englevakt eller et vendepunkt i ditt liv? Fortell meg gjerne om det. Jeg elsker å høre ekte livshistorier.