En av mine første tydeligste åndelige opplevelser, Var da jeg som 18 åring var med i en bil ulykke. Dette var i en periode av livet mitt som var ganske tungt. Så livsgleden var ikke helt på topp.

Dette var en sen høstkveld, hvor min venninne og jeg skulle på konsert med vårt favoritt band og venner. Min venninne hadde akkurat fått lappen og kjørte. Etter konserten skulle vi på «nach spiel» . Det regnet, det var mørkt, vi spilte høy musikk og jeg satt foran (uten bilbelte) og snakket med de tre i baksetet som satt på. Plutselig fikk bilen en sleng og traff muren på en bru. Bildøren min med sveiv (for å sveive opp vinduet) ble dyttet inn i korsryggen og bilen fortsatte utenfor veien. Jeg så de skrekkslagne øynene til de bak. Og prøvde samtidig å slukke røyken min i askebegeret.

Akkurat de sekundene der, gikk alt i sakte film, vi svevde. Og jeg ropte «Jeg vil ikke dø». Vi landet akkurat på det ene stedet der det ikke var stein. Vi levde! Dette var på en øde strekning, så 3 km unna var det noen som hadde hørt smellet da bilen landet. Og bestilte ambulanse til oss.

Da jeg kom hjem etter sykehuset med beskjed om å ligge i ro noen dager etter en kraftig hjernerystelse. Kjente jeg plutselig en kraftig lukt av barbervann. Jeg ropte på moren min og spurte om hun luktet noe. Noe hun ikke gjorde. Og akkurat da kjente jeg på en stor følelse av takknemlighet for å leve. Og gjenkjennelse, det var min avdøde onkel som reddet meg den natten.

Det ble mitt vendepunkt i livet og en takknemlighet for mine åndelige gaver.